Liu Xiaobo
Men han vil trolig gjøre det også - leve mye lenger. Fordi ordene hans vil bli stående. Gjerningene hans vil bli stående. Forsakelsene hans vil bli stående. De heltene som har ofret seg for prinsipper står som regel igjen med større respekt og kraft i historien enn de som i redsel og smålighet på kort sikt har bekjempet dem.
Liu Xiaobo var en slik. En helt. Født i 1955, utdannet som litteraturviter. En akademiker som etter hvert engasjerte seg tungt i kampen for demokrati og menneskerettigheter og fikk betale prisen for det. Han satt i fengsel etter den fredelige massemobiliseringen på Den himmelske freds plass i 1989. Til sammen ble det fire fengselsopphold. Det siste etter at han, som en av initiativtakerne til Charter 08, krevde politiske reformer i Kina.
Nobels fredspris for 2010 for sin lange og ikke-voldelige kamp for grunnleggende menneskerettigheter i Kina. Men stolen hans i Oslo Rådhus stod tom. Og i går 13. juli døde altså fredsprisvinneren av leverkreft, uten å ha fått mulighet til å reise ut av Kina for nødvendig medisinsk hjelp. Han er den andre fredsprisvinneren som ikke får hentet sitt diplom og medalje fordi de er fengslet og deretter dør på sykehus. Den første var Ossietzky som varslet verden om Tysklands militarisering i 30-årene. De fikk begge fredsprisen for sin kamp for ytringsfriheten.
Vil kampen for demokrati dø med ham?
Neppe. Den vil etter hvert vokse i styrke. Xiaobos stemme minnet verden om at undertrykkelsen av menneskerettigheter og demokrati i Kina forble et stort problem parallelt med Kinas økende økonomiske makt og at Kinas utvikling neppe vil være bærekraftig uten politiske endringer. De tusener av streiker og protester som finner sted hver dag i Kina vitner om det samme. Hans stemme vil bestå. Hans krefter var ikke bortkastet.
Vi ser demokrati og menneskerettigheter under press en rekke steder internasjonalt. Samtidig er det mye snakk om egeninteresser om dagen, at vi må prioritere våre økonomiske interesser og handel med Kina. Men kampen for menneskerettigheter, ytringsfrihet og demokrati kan ikke behandles som en hobby, eller en sak kun for fine konferanser, godværsdager og fine taler med cocktailglass.
Ingen unntak
Den reelle kampen for menneskerettigheter finner sted hver eneste dag i fengsler, organisasjoner, gater, på universiteter, skoler og arbeidsplasser mange steder i verden. Det er vår plikt og ansvar å støtte opp om den. Kampen for menneskerettigheter, ytringsfrihet og demokrati er i vår egen interesse, vårt siste forsvar. Det var som gjensidig forsvarsverk det ble skrevet inn i FN-pakten etter krigen.
For hvis vi begynner å lage unntak for menneskerettighetene og for ytringsfriheten når det passer oss best av økonomiske grunner eller egeninteresser, blir det fort svært lite igjen av det.
Menneskerettighetene er et fundament vi har stadfestet i både eget lovverk, FN-pakten og internasjonale konvensjoner. Vi skrev aldri inn at vi kun skulle respektere det når det passet seg sånn. Det er faktisk viktigst at vi respekterer de mest når det passer oss minst. Fordi realiteten er at dette er et forsvarssystem. Hvis vi respekterer andres ytringsfrihet, vil de måtte forsvare vår. Hvis vi ikke respekterer andres rettigheter er det færre igjen til å forsvare våre. Så vanskelig er det for noen. Men for Xiaobo var det så enkelt.
En forkortet versjon er publisert av Aftenposten.
Del: