Vi må velge våre helter

Han reiser landet rundt på foredragsturné. Det rapporteres om fulle hus. Enda en bok er nylig utgitt, og hans egen bok om dramaet i DR Kongo er i anmarsj.

I kveld viser TV2 dokumentaren «Dødsdømt og fri», og denne helga kommer spillefilmen «Mordene i Kongo». Den vil gi ytterligere drahjelp til både boksalg og foredragsturne – og til inntektene. Joshua French foredrar landet rundt om reisen til Kongo, livet som leiesoldat, tiden i fengsel og hvordan norsk presse tydeligvis har tegnet et helt feil bilde av ham.

Samtidig tjener han grovt på at den samme pressen gjennom mange år har reklamert for ham. Han har trolig pressen og politikerne å takke for at han i det hele tatt er hjemme og nå kan tjene store penger på sine eskapader. Men når spillefilmen slippes og folks oppmerksomhet snus mot Den demokratiske republikken Kongo er det andre i landet som får mine tanker og oppmerksomhet.

To leiesoldater på tur

Historien om Joshua French og hans kamerat Tjostolv Moland har blitt en av de mest omtalte krimsakene det siste tiåret. Men historien deres startet som en historie om to leiesoldater og deres reise til nettopp DR Kongo.

Krigen i DR Kongo har vart fra frigjøringstiden på 60-tallet og har alle de samme ingrediensene som mange andre afrikanske lands borgerkriger: Mange års tidligere vanstyre under kolonimakter. Enorme ødeleggelser og kunstige grenser etterlatt av disse. Etniske skillelinjer. Lavt utdanningsnivå og stor fattigdom. Kraftig og ødeleggende innblanding fra stormakter under den kalde krigen. Og flernasjonale selskaper som jakter på enorme gevinster. Ofrene er det mange millioner av. Det kriges om makt og ikke minst om ressurser.

For selv om konflikten har etniske overtoner er den først og fremst en krig om makt og penger.

Dette er landet hvor 90 prosent lever i den største fattigdom. Samtidig er Kongo et av verdens rikeste land. Et land kjent som en gullgruve av diamanter, kobber, kobolt, koltan, uran og gull. Det var kongolesisk uran i atombombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki. Og det er koltan i mobilene våre.

Vil du bli rik, start en krig!

Krigene i Kongo har langt på vei vært selvfinansierende. Vil du bli rik, start en krig og få noen leiesoldater til å ta den for deg. Statsledere og politikere, store internasjonale selskaper og stormakter; alle beriker seg på Kongos naturressurser på bekostning av befolkningen. Leiesoldater, eller det som etter hvert har blitt hetende private sikkerhetsselskaper, er en integrert del av dette.

Seksuell vold og voldtekt er også en integrert del av denne krigen. Og scenene ofrene forteller om er grusomme. Gjengvoldtekter, mens ektefeller og barn ser på. Skamfering av underliv med kniver, pinner eller skrujern. Unge piker gravide etter voldtekter og utstøtt av sine familier deretter. Aids-smittede ofre. Gravide mager som skjæres opp. Fostre som venner av den skamferte moren blir tvunget til å spise. Kvinner som får underlivene ødelagt for alltid. Som får helsen og psyken ødelagt. Som mister ektefeller som ikke orker samlivet med en som minner de om overgrepene. Barn som voldtas. Babyer. Ofre som skys som pesten etterpå og fordrives fra landsbyer.

Et av verdens verste åsteder for seksuell vold

Det siste tiåret har seksuell vold fått økt oppmerksomhet. Ikke fordi problemet er nytt. Men fordi historiene som kommer ut er grusomme. Og ikke minst fordi sivilsamfunnet har mobilisert tungt. Kongo er et av de verste åstedene for bruk av seksuell vold i krig.

På den tiden French og Moland reiste til Kongo var FN i ferd med å lage sin første resolusjon som anerkjente at seksuell vold var å anse som våpen i krig og en krigsforbrytelse. Men det brydde de væpnede aktørene i Kongo seg lite om. Hundretusener av kvinner var allerede voldtatt de foregående 20 årene. Ifølge FN-kilder var voldsbruken uten sidestykke internasjonalt både i form av brutalitet og antall, med over 1000 nye voldtekter hver måned. Alle voldtar i Kongo: Militsgruppene, geriljagruppene, de kongolesiske militære styrkene, barnesoldatene og leiesoldatene.

Problemene med seksuell vold forsterkes når private sikkerhetsstyrker gis oppgaver som å delta i væpnet konflikt. All erfaring tilsier nemlig at disse styrkene er langt vanskeligere å regulere, og ikke minst å kontrollere, enn både statlige styrker og andre væpnede grupper, siden det er økonomiske motiver for deres deltagelse i konflikten. De senere årene har det vært en kraftig økning i bruken av private kontraktører i væpnet konflikt, blant annet leiesoldater.

Det startet med Irak

Det var den USA-ledede invasjonen i Irak som satte fart i markedet og økte inntjeningen private sikkerhetstjenester. Disse selskapene selger alle slags tjenester; fra matlaging i leirene til skarpe oppdrag. Og amerikanerne har brukt private sikkerhetsselskaper både i Irak og Afghanistan. Fra 2003 til 2008 økte antallet private militære i Irak til et nivå som overgikk det totale antallet amerikanske soldater. Rundt 50 000 av dem hadde militære oppgaver, ifølge irakiske tall. De store private militære firmaene omsetter for hundrevis av millioner dollar i året. Tette bånd mellom disse, andre multinasjonale selskaper og politikere gjør også at de er i stand til å påvirke politiske beslutninger og beslutninger om krig/konflikt gjennom nettverk og lobbyvirksomhet. De nyter ofte nærmest straffrihet når de utfører overgrep og kriminelle handlinger i tjenesten, siden hjemlandet deres unnlater å kreve at de skal stilles for sine nasjonale domstoler.

Mange av de private militære firmaene har omstilt seg og kaller seg nå for sikkerhetsselskaper. Det er liten tvil om at mange sikkerhetsselskaper er seriøse aktører, er effektive og også jobber aktivt for å følge humanitær rett. Flere bidrar i tillegg aktivt til fredsbevarende styrker og operasjoner. Men mange gjør det fortsatt ikke. Og private styrkers deltakelse i konflikter bidrar uansett til å viske ut folkerettens skille mellom militære og sivile.

Hvis vi mener alvor med de store ordene om kamp mot seksuell vold må vi straffeforfølge overgriperne for de overgrepene de faktisk begår og ikke, som Røde Kors flere ganger har påpekt, «kun» under samlekategorien terrorvirksomhet.

Vi trenger rettspraksis på området. Vi trenger avskrekkingen fra eksemplenes makt overfor andre overgripere. Vi trenger å vise at vi mener alvor. Og vi trenger å vise at «private aktører» har like mye ansvar for sine handlinger som andre militære.

To ekte helter

Meningen her er ikke å anklage Joshua French for seksuell vold. Meningen er heller ikke å si noe om hvorvidt han er skyldig i drap eller ei.

Meningen er rett og slett å si at vi alle har et ansvar for våre handlinger. Vi har like stort ansvar for de dårlige valgene vi gjør som for de gode. Og vi må ansvarliggjøres deretter. Det er liten tvil om at Joshua French gjorde noen dårlige valg og også kan ha gjort ting som utgjør lovbrudd.

DR Kongo fungerte, og fungerer fortsatt, som et helvete for sivilbefolkningen og et himmelrike for aktører som er interessert i vold og penger. Noen av dem får også leve ut sine seksuelle fantasier gjennom brutale handlinger. Å reise rundt i slike omgivelser som leiesoldat, på jakt etter action og penger, kan umulig beskrives som en heltehistorie. Det gjelder uansett hvor kul spillefilmen har blitt.

Vi må velge våre helter med omhu. For det er de som kan gi verden retning. Jeg velger meg de overlevende. Ofrene. Og fredsprisvinnerne Nadia Murad og kongolesiske Denis Mukwege. De har sett og opplevd krigens skader tett på. Og har valgt den riktige siden.

Forhåpentligvis går noen hjem etter filmen om French og Moland og ser dokumentarfilmene om årets fredsprisvinnere også. I desember kommer de to fredsprisvinnerne til Oslo. Det er to ekte helter. Legen Dennis Mukwege vil dessuten fortelle en sannere historie om Kongo enn hva det norske folk får servert gjennom leiesoldaten Joshua French’ foredrag og filmen «Mordene i Kongo».

Denne artikkelen ble først publisert i Bistandsaktuelt 25.10.2018.