Fredsarbeid i matboksen
Seks av ti skolebarn ser på TV i spisepausen, viser en undersøkelse Aftenposten Junior publiserte tidligere denne måneden. Mange av elevene sier de savner å prate, mens lærere tydeligvis opplever at noen av klassene er så urolige at de må pasifiseres med TV-titting. Og kunnskapsminister Trine Skei Grande sier til Aftenposten at det viktigste er at barna får ro til å spise. Men her gis det etter vår mening feil medisin. Det er selvsagt viktig at skolebarn får matro. Men mer skjermtid til barna? I alle kulturer har det å dele et måltid mat vært den viktigste arenaen for sosialt samvær. Sett fra vårt perspektiv har skolen en helt unik mulighet til å bruke spisepausen som en læringsarena der elevene kan trenes i den gode samtalen som ofte oppstår over et måltid mat. Vi mener at skolemåltidet kan være elevenes aller viktigste plattform for dialog.
Den gode samtalen bygger forståelse
I læreplanens overordnede del legges det vekt på at demokratiske verdier må fremmes gjennom hele utdanningsløpet, og at elever skal lære å løse konflikter på fredelige måter. Evne til dialog og medvirkning oppstår ikke ut av intet eller som en teoretisk tillært øvelse. Det er noe som må dannes og formes. Det er ikke nok at elever blir fortalt gjennom pensum at de skal ha gode samtaler, vi må gi barn mulighet til å utvikle og oppøve denne ferdigheten i praksis. Og uten den gode samtalen er det vanskelig å bygge toleranse og forståelse for hverandre. Det er ikke lett å se for seg at dialoger spontant oppstår så lenge norske skolebarn famlende leter etter matboksen med blikket stivt rettet mot en skjerm.
Fred kommer ikke uten dialog
På skolen møtes barn fra mange ulike bakgrunner, både sosioøkonomisk, etnisk og kulturelt. Ulike fredsmeklere og fredsprisvinnere opp gjennom historien, har lært oss at konfliktløsing på fredelige måter er avhengig av at mennesker snakker sammen. Vi må snakke, lytte og være åpne for det andre tenker, og vi må være interessert i å finne felles løsninger. Barn er kanskje verdens beste fredsmeklere, fordi de ofte vil finne løsninger slik at leken kan fortsette. Men dialogen krever mer enn at en vinner, det krever kompromiss. Og denne måten å snakke sammen på, krever trening. I stedet for å skru på TV, burde læreren utstyres med verktøy for å stimulere til gode samtaler rundt bordet.
Elevers stemme må bli hørt i skolen
I læreplanens overordnede del blir det også fremhevet at elever må få oppleve demokrati i praksis, og at elevers stemme må bli hørt i skolen. Men hvordan skal elevers stemme bli hørt, dersom skolen ikke bruker uformelle situasjoner som lunsjen som treningsarenaer for meningsutvekslinger og uttrykk for egne tanker? Her sitter alle i klassen sammen, det er ingen klar agenda for samtalen, og det er nettopp det som gjør det til en ideell treningsarena for sosialisering og samtale.
Det beste våpenet
Vilje og evne til dialog, også med dem man er uenig med, er et trekk som kjennetegner mange av vinnerne av Nobels fredspris. Nelson Mandela, som mottok prisen i 1993, sa det svært godt: «The best weapon is to sit down and talk». Han er jo også berømt for at det første han gjorde da han ble løslatt fra Robben Island, var å sette seg ved forhandlingsbordet med regimet som hadde fengslet ham. Fred er ikke noe som bare eksisterer av seg selv i vårt samfunn. Fred er noe vi må produsere, videreutvikle og bearbeide.
Vi er begge helt nyansatte på Nobels Fredssenter. Vi tør ikke engang tenke på hvordan vi skulle klart å bli en del av arbeidsmiljøet her, dersom vi ikke hadde lunsjpausen til uformelle samtaler med de andre. Og dessuten – ideen til dette innlegget fikk vi da vi satt sammen over en kopp kaffe og snakket om det som engasjerer oss. Sånne samtaler unner vi skolebarna å ha også!
Del: