Dette er artikkel laget med Sanity v3

Gjennom Nobels fredspris 120 år lange historie er det bare to nordmenn som har mottatt prisen, og bare en som virkelig blir husket for det.

«Christian Lous Lange kom raskt i skyggen av Fridtjof Nansen, som mottok prisen året etterpå. Du blir ikke en like stor folkehelt av å sitte på harde stoler i internasjonale møterom som du blir av å gå på ski over isen», sier historiker og Lange-biograf Øyvind Tønnesson.

Han mener Christian Lous Lange, fredsprisvinneren fra 1921, fortjener en plass på forsiden av historiebøkene. Arven etter Lange handler om mye mer enn sønnen Halvard, som ble Norges lengstsittende utenriksminister.

Internasjonalist og realist

«Christian Langes internasjonale engasjement satte, både direkte og indirekte, et varig preg på norsk utenrikspolitikk. Hans metode var nøktern idealisme. Han sto for en form for internasjonalt samarbeid der man skulle strekke seg mot høye mål, men samtidig legge vekt på realisme og det som var mulig å få til» sier Tønnesson.

Det var lite som pekte frem mot et liv i fredens tjeneste for embedsmannssønnen fra Stavanger som dro til hovedstaden og ble lærer. 30 år gammel var han etablert med kone og barn og jobb som historielærer på Aars og Voss gymnas. En dag banket det på døren til klasserommet. Det var en utsending fra Stortinget som ville hente Lange til et viktig oppdrag. Stortinget skulle være vertskap for en interparlamentarisk konferanse og trengte en sekretær som kunne fransk, tysk og engelsk. Lange gjorde en god jobb, og da Stortinget året etter opprettet Den Norske Nobelkomite, ble Lange spurt om å ta sekretærjobben der også.Gjennom Nobels fredspris 120 år lange historie er det bare to nordmenn som har mottatt prisen, og bare en som virkelig blir husket for det.«Christian Lous Lange kom raskt i skyggen av Fridtjof Nansen, som mottok prisen året etterpå. Du blir ikke en like stor folkehelt av å sitte på harde stoler i internasjonale møterom som du blir av å gå på ski over isen», sier historiker og Lange-biograf Øyvind Tønnesson.Han mener Christian Lous Lange, fredsprisvinneren fra 1921, fortjener en plass på forsiden av historiebøkene. Arven etter Lange handler om mye mer enn sønnen Halvard, som ble Norges lengstsittende utenriksminister.

Internasjonalist og realist

«Christian Langes internasjonale engasjement satte, både direkte og indirekte, et varig preg på norsk utenrikspolitikk. Hans metode var nøktern idealisme. Han sto for en form for internasjonalt samarbeid der man skulle strekke seg mot høye mål, men samtidig legge vekt på realisme og det som var mulig å få til» sier Tønnesson.Det var lite som pekte frem mot et liv i fredens tjeneste for embedsmannssønnen fra Stavanger som dro til hovedstaden og ble lærer. 30 år gammel var han etablert med kone og barn og jobb som historielærer på Aars og Voss gymnas. En dag banket det på døren til klasserommet. Det var en utsending fra Stortinget som ville hente Lange til et viktig oppdrag. Stortinget skulle være vertskap for en interparlamentarisk konferanse og trengte en sekretær som kunne fransk, tysk og engelsk. Lange gjorde en god jobb, og da Stortinget året etter opprettet Den Norske Nobelkomite, ble Lange spurt om å ta sekretærjobben der også.