Har vi fortsatt en drøm?

Da King holdt talen var det gått 100 år siden President Lincoln opphevet slaveriet. Men svarte var fortsatt ikke frie. Diskrimineringen hadde fortsatt fotfeste. Og det har den ennå. 55 år etter Kings tale er USA på mange måter mer rasedelt enn på mange tiår. Svarte afroamerikanere utgjør rundt 13 prosent av befolkningen, og latin-amerikanere og spansktalende rundt 18 prosent. Nå er ikke fargen på amerikanere eller befolkningssammensetning interessant i seg selv. Dette er først og fremst interessant i den grad ulike grupper er segregert og er bærere av ulik kultur, ulike verdier, ulike kjennetegn og ulik evne og mulighet til å få tilgang på ressurser, velstand og velferd. Og selv om arbeidsledigheten har gått ned blant svarte amerikanere de siste årene har ikke-hvite amerikanere fortsatt lavere utdanning, lavere inntekt, høyere arbeidsledighet og større sannsynlighet for å måtte jobbe beinhardt i 2-3 jobber for å få mat på bordet i det som nå ofte kalles for «arbeidende fattigdom». De er også kraftig overrepresentert i fengslene. ”Black Lives Matter” er en reaksjon på hvordan ikke-hvite amerikanere blir møtt av politi og myndigheter. Og når politikken nå de siste årene har blitt stadig mer preget av rasisme og rasefokusert retorikk er det en følge av en villet og farlig politikk. Både fordi rasisme i seg selv er farlig, og fordi dette sammen med befolkningsendringene og den økonomiske dimensjonen også kan bidra til, eller underbygge, økende spenninger og konfliktnivå. Befolkningssammensetningen er i ferd med å endre seg. Økningen er størst blant «ikke-hvite». Mens den hvite befolkningen blir stadig eldre, blir andre grupper yngre og Brookings-instituttet har anslått at hvite vil være i mindretall i løpet av et par-tre tiår.

Da 200 000 mennesker samlet seg for å høre Kings tale i Washington D.C., var det flere borgerrettighetsorganisasjoner som stilte seg bak markeringen. Men det politiske USA var splittet. President Kennedy ønsket ikke at King skulle holde talen, fordi han var opptatt av å skape mest mulig samling om den nye loven om borgerrettigheter som han ønsket å få gjennom Kongressen. King sa selv at noen sikkert syntes timingen var dårlig, men at han aldri hadde deltatt i markeringer som ikke noen mente hadde dårlig timing. Og nå begynte tiden å renne ut, mente King. Nå er tiden inne, sa han også gjentatte ganger gjennom talen. Og kanskje har han fortsatt rett. De siste tiårene har ikke utviklingen akkurat gått i riktig retning.

Kings tale ble et vendepunkt i den amerikanske borgerrettskampen. Han påkalte grunnloven, Frigjøringserklæringen og Uavhengighetserklæringen, plasserte borgerrettskampen innenfor bibelske rammer, og appellerte også til sekulære verdier om frihet, likhet og rettferdighet. Den regnes som en av historiens største taler, og Kings betydning for borgerrettskampen kan aldri påpekes ofte nok. Men King var ikke bare, eller primært, opptatt av diskriminering, de svartes rettigheter og borgerrettigheter. Han var opptatt av at rettigheter på ulike områder hang sammen. Han var opptatt av at fred, utvikling og inkludering henger tett sammen. Han var en sivilsamfunnsaktivist fra starten, en mann som understreket at organisering og mobilisering var viktig for å oppnå mål og realisere drømmer. Han var opptatt av moralisme og at vi alle skal kjempe og gjøre vår plikt, samtidig som vi krever vår rett. Og han var trolig en av vår tids største fagforeningsledere: For King så at borgerrettigheter aldri kunne bli en realitet uten at arbeiderklassens rettigheter ble realisert og gapet mellom rike og fattige redusert. For mens mange appellerer til identitet og identitetspolitikk har klassefortsatt kritisk betydning for hvorvidt man kan oppnå rettigheter i praksis. For hva er nå egentlig verdien av at en svart mann får adgang til en kafé eller lunsjbar forbeholdt hvite, hvis ikke han har råd til å kjøpe en kaffe, spurte King. Og det er vel egentlig det alt koker ned til og som fortsatt gjør Kings tale så relevant 55 år etter.