Fredens førstesekretærsass
""The Norwegian Nobel Committee has decided…" "
Gjennom Nobels fredspris 120 år lange historie er det bare to nordmenn som har mottatt prisen, og bare en som virkelig blir husket for det.
«Christian Lous Lange kom raskt i skyggen av Fridtjof Nansen, som mottok prisen året etterpå. Du blir ikke en like stor folkehelt av å sitte på harde stoler i internasjonale møterom som du blir av å gå på ski over isen», sier historiker og Lange-biograf Øyvind Tønnesson.
Han mener Christian Lous Lange, fredsprisvinneren fra 1921, fortjener en plass på forsiden av historiebøkene. Arven etter Lange handler om mye mer enn sønnen Halvard, som ble Norges lengstsittende utenriksminister.
Internasjonalist og realist
«Christian Langes internasjonale engasjement satte, både direkte og indirekte, et varig preg på norsk utenrikspolitikk. Hans metode var nøktern idealisme. Han sto for en form for internasjonalt samarbeid der man skulle strekke seg mot høye mål, men samtidig legge vekt på realisme og det som var mulig å få til» sier Tønnesson.
Det var lite som pekte frem mot et liv i fredens tjeneste for embedsmannssønnen fra Stavanger som dro til hovedstaden og ble lærer. 30 år gammel var han etablert med kone og barn og jobb som historielærer på Aars og Voss gymnas. En dag banket det på døren til klasserommet. Det var en utsending fra Stortinget som ville hente Lange til et viktig oppdrag. Stortinget skulle være vertskap for en interparlamentarisk konferanse og trengte en sekretær som kunne fransk, tysk og engelsk. Lange gjorde en god jobb, og da Stortinget året etter opprettet Den Norske Nobelkomite, ble Lange spurt om å ta sekretærjobben der også.
I sitt testamente hadde Alfred Nobel bestemt at fredsprisen skulle deles ut av en komite som var valgt av Det norske Stortinget. Og som komiteens første sekretær ble det Langes oppgave å bygge opp et system for utdeling av fredsprisen, med organisering av komitemøter og utvelgelse av prisvinnere, seremoni og festligheter. I 1904 jobbet han med å etablere Det norske Nobelinstitutt på Drammensveien i Oslo, og han ble instituttets første sjef.
"Det finnes ingen annen person i Norge som kan knyttes med hele sitt liv og sitt virke så nært til Nobels fredspris Christian Lous Lange. "
«Under første verdenskrig flyttet han hovedkvarteret til IPU fra Brüssel til Christiania, og fordi svært mange av organisasjonens medlemmer sto mot hverandre, var det lite Lange kunne få gjort som generalsekretær. Under krigen måtte det dannes nye fredspolitiske nettverk, og fredssaken fikk både nye mål og en ny karakter», forteller Tønnesson. I denne situasjonen kom Langes nøkterne idealisme til nytte. «Lange var ikke blant dem som tok til orde for å få slutt på krigen for enhver pris. Han bidro i stedet til å utvikle ideer for en etterkrigsorden som kunne forebygge ny krig».
Da seiersmaktene dannet Folkeforbundet etter første verdenskrig var Lange også engasjert. «En skikkelig stormaktsuppe» kalte han det han tidlig fikk se at stormaktene forhandlet om, men konkluderte med at små stater som Norge måtte bli med.
Fredsprisvinneren Lange
Lange ble i mange år knyttet til eller del av den norske delegasjonen til Folkeforbundsforsamlingen. Det var imidlertid særlig for sitt arbeid som generalsekretær for IPU og i krigsårenes transnasjonale nettverk av fredspolitikere, han ble belønnet med Nobels fredspris i 1921.
Han delte prisen med Sveriges statsminister Hjalmar Branting. Ved Nobelseremonien i 1921, som foregikk i Nobelinstituttets lokaler, kunne Christian Lous Lange vende tilbake til instituttet han selv hadde vært med å etablere, denne gangen som hedersgjest. Men Langes forhold til Nobels fredspris sluttet ikke der. Han var konsulent for Nobelkomiteen i 23 år og i de siste årene av sitt liv var han også medlem av komiteen.
Lange døde 11. desember 1938 – dagen etter utdelingen av det årets fredspris, som gikk til Nansenkontoret for flyktninger. “Fredsprisvinneren fra 1921 var neppe uenig i den tildelingen”, sier Tønnesson: “For fredspolitikeren Lange handlet fredssaken i høy grad om å fremme internasjonal organisering for å løse problemer som ellers kunne forsterke konflikter og utløse krig.”
Del: