Fred i cyberspace

«Krig er spennende, fred kjedelig»,

sa Christopher Coker i et intervju med Samtiden nylig. Coker er professor i statsvitenskap ved London School of Economics og har skrevet en rekke bøker om krig. Han begrunnet påstanden sin slik: Forfattere skriver bøker om krig, ikke om fred. Det lages TV-spill om krig, ikke om fred. Historiefaget, og også fag som biologi, psykologi og etnologi, har stort sett handlet mer om krig enn om fred.

Krig oppfattes som spennende, fascinerende og tilfredsstiller konkurranseinstinktene våre, mens fred framstår som kjedelig.

Digital krigføring

Vi hører mye om fare for krig om dagen. Mange snakker også om at en ny krig vil se helt annerledes ut enn tidligere konflikter. Med oppfinnelsen av cyberspace har krig fått en ny arena. Først kriget man på land, så til sjøs, så i luften, i verdensrommet og nå altså i cyberspace og gjerne med hybride angrep. Så lenge noen tror de tjener mer på krig enn på fred vil det fortsatt komme nye kriger med nye midler og ny teknologi. Vi hører mye om truslene. Om russiske og kinesiske etterretningstrusler og om stormaktenes metoder. Om de nye metodene statlige aktører kan benytte seg av på det digitale området. Vi vet at Norge, som et gjennomdigitalisert land, også er svært utsatt. En stor andel av befolkningen finner løsninger på nett, enten det dreier seg om bank, handel eller offentlig informasjon som skatt, velferd og sykemeldinger. Etterretningstjenesten og PST har i sine årlige vurderinger for 2018 bekreftet at fiender i det digitale rommet nå ikke bare retter sin aktivitet mot tradisjonelle politiske og militære mål, men også mot andre deler av statsforvaltning og sivilsamfunn gjennom digitale kanaler. Demokrati, sentralforvaltning og forsvaret kan rammes gjennom angrep på privat sektor og sivilsamfunnet, for eksempel på vann- eller strømforsyning. Også den nye sikkerhetsloven medfører et større fokus på sivilsamfunnet. Dataangrepene mot Hydro og Helse Sør-Øst viser oss hvor sårbare vi er. Vi står overfor et sikkerhetsmessig paradigmeskifte, der tradisjonelle skillelinjer viskes ut, roller og ansvar forskyves og fiender kan overta kontroll over nøkkelfunksjoner og/eller hele land nesten uten at vi nesten merker det.

Den reelle betydningen

Det er først og fremst de som ikke har opplevd krig som tar fred for gitt og ergo tenker at fred virker kjedelig. Hvis du har stått i en ruin i Midtøsten, sett barn bli slaktet i Sør-Sudan, hørt jesidi-kvinner fortelle om drap og voldtekter eller sett Kristus-figurer oversprøytet av blod i en kirke på Sri Lanka, skjønner du den reelle betydningen av et vinglass i solnedgang, av lukten av blomstrende sedertre, av tryggheten for barns skolegang eller av suset til supporterne på en fotballbane. Det er kun hvis du har opplevd krig du forstå at det kjedeligste er krig og at det morsomste er fred. Men hvis vi kan krige i cyberspace, må vi vel kunne bygge fred der også?

Og bygge fred på en måte som ikke bare dreier seg om avskrekking, økt overvåkning, strammere sikkerhetslovgivning og cyberforsvar, men reelt fredsbyggende arbeid gjennom å fremme forståelse, frihet, tillit og dialog på tvers av landegrensene? For det er faktisk alt det forebyggende arbeidet vi gjør som i siste instans vil kunne føre til fred. Skal man unngå krig må man forstå hvordan motparten tenker. Men må bygge respekt og forståelse og snakke sammen.

"Hvis vi skal unngå krig hjelper det lite å snakke med våre venner," har biskop Desmond Tutu sagt, - "vi må snakke med våre fiender."

Da internett kom, spådde mange et nytt, globalt fellesskap der vi nærmest skulle vandre sammen inn i solnedgangen, hånd i hånd. Slik ble det ikke. Riktig nok har nettet spilt en positiv rolle i en rekke mobiliseringsbølger. Under den arabiske våren brukte aktørene sosiale medier for å spre informasjon om samlingssteder. Under den såkalte flyktningkrisen brukte desperate mennesker på flukt fra borgerkrigen i Syria smarttelefoner for å finne hverandre, rapportere overgrep og etterlyse sine familier. Humanitære organisasjoner bruker blockchains til å bistå flyktninger med alt fra eksamenspapirer til betalingsplattformer. Og for #FridaysForFuture er nettet utvilsomt en arena for mobilisering og engasjement.

Populisme og radikalisering i det digitale rom

Men på samme måte som internett har en demokratiserende funksjon gir det jammen meg mye rom for tribalisme også. Populisme og radikalisering skaper nye fellesskap. Et effektivt cyber-forsvar og fredsbygging krever kompetanse, samordning og ledelse. Det digitale rom er en uendelig stor markedsplass for informasjon. Hvert sekund tar 11 personer i bruk sosiale medier for første gang. Samlet sett er det over 3 milliarder unike brukere på sosiale medier i verden. Over 5 milliarder bruker mobiltelefon. I Saudi Arabia bruker 99 prosent av befolkningen sosiale medier og der kalles twitter for «folkets parlament». Internasjonalt blir 1.3 millioner poster delt på Facebook hvert minutt.

Det digitale rom er en uendelig stor markedsplass, ikke bare for informasjon, men også for #FakeNews og følelser. Hvis vi skal bygge fred i cyberspace må vi bruke de samme metodene vi gjør «in real life»: dialog, tillitsskapende arbeid, kunnskap og forståelse. Og vi vet hvilken betydning det har, for krig kommer sjelden plutselig: Krigen kommer snikende ved at forståelse og tillit brytes ned litt etter litt.

Hva kan vi gjøre for å bygge fred i cyberspace?

Flere fredsprisvinnere har skjønt hvilket ansvar de har. Dalai Lama følges av 19,1 millioner på twitter og 1 million på Instagram. Han meldinger dreier seg om håp og tålmodighet. Og selv om Trump har flere følgere, er det liten tvil om at Dalai Lamas meldinger oppfattes som mer samlende. Studier fra Oxford School of Journalism viser at vi mennesker lettere endrer holdninger hvis meldingene har 75 prosent positivt innhold. Dalai Lama mener krig har blitt en anakronisme.