Et åpent sår
"Har du et granateple kan du overleve et helt år, så lenge du kun spiser én kjerne om dagen."
Under deportasjonene og massedrapet på armenerne i det forrige århundre var sult et av våpnene som ble brukt. Om vi skal tro de gamle armenske legendene, klarte flere armenere å overleve de lange ørkenvandringene ved å gjemme granatepler i klærne sine da de ble tvangsdeportert i årene 1915-1920.
«Det sies at et granateple inneholder 365 kjerner, og ifølge legenden var det nok for en familie til å holde seg i live», forteller Lene Wetteland, som jobber i Helsingforskomiteen og har arbeidet med Armenia i en årrekke. Hun forteller at granateplet er blitt et viktig symbol for armenerne i dag.
"Armenerne har en vond historie med matmangel og sultedød, så de er opptatte av at et bord og et matfat alltid skal være så fullt at det ikke er mulig å spise opp alt, og gjesten skal alltid la det ligge litt igjen. "
Mat som våpen
Det som ofte omtales som det armenske folkemordet fant sted under første verdenskrig. Et betydelig antall armenere ble henrettet, tvangsdeportert eller sultet i hjel i årene mellom 1915 og 1920. Det er usikkert hvor mange som døde, men tallene skal anslagsvis være opp mot 1,5 millioner.
De kristne armenerne hadde levd side om side med tyrkere, kurdere og andre folkegrupper i Det osmanske riket, i området vi i dag kjenner som Tyrkia. Da den patriotiske organisasjonen ungtyrkerne kom til makten, innførte de gradvis en anti-armensk politikk. Armenerne og de andre kristne minoritetene i regionen ble sett på som et hinder for religiøs enhet. De ble utsatt for stadig mer undertrykkelse og diskriminering. Den 24. april 1915 ble 250 armenske intellektuelle og høytstående personer arrestert av myndighetene og omkom senere i deportasjonen. Denne datoen blir ansett som startskuddet for folkemordet.
«Armenske menn ble enten regelrett henrettet eller brukt som tvangsarbeidere i byggingen av tyrkernes nye jernbane som skulle gå mellom Konstantinopel (dagens Istanbul) og Bagdad», forteller Wetteland. Arbeidsforholdene var så brutale at svært mange omkom.
Kvinner og barn ble deportert og sendt på lange marsjer til fots ut i den syriske ørkenen. «De enorme folkemengdene ble med hensikt sendt ut uten mat og drikke», sier Wetteland.
«Det finnes mange øyevitneskildringer fra denne tiden som forteller om de grusomme scenene. Det blir fortalt om mødre som solgte barna sine for brød. Ikke nødvendigvis for å overleve selv, men mest i håp om at barna deres skulle få et bedre liv», forteller Wetteland.
Det var flere forsøk på å hjelpe de utsultede menneskene som kom gående i kolonner i ørkenen. Både de lokale innbyggerne og tilreisende diplomater, misjonærer og ingeniører satte seg selv i fare for å dele ut mat. Blant annet skal tyske ingeniører ha kjøpt inn store mengder brød, men forsyningene ble stoppet av kurdere og tyrkere. Resultatet var at svært mange av de som ble deportert, døde av sult, sykdom eller ekstreme forhold.
I tillegg til at svært mange sultet i hjel, mange øyevitneskildringer og reisebrev også ha fortalt om kvinner som ble drept på andre måter. Wetteland forteller historier om kvinner som skal ha blitt bundet og kastet i elva eller sperret inne i huler der de ble forgiftet av bålrøyk. Mange skal også ha blitt solgt som slaver eller tvangsgiftet til muslimske menn. Noen tok også selv motvillig valget om et slikt giftemål, i håp om at de og barna deres skulle få et bedre liv.
Fridtjof Nansen i Armenia
I etterkant av folkemordet spilte Fridtjof Nansen en viktig rolle for de overlevende armenerne. Han opprettet Nansenpasset som ga de papirløse armenerne muligheten til å flykte til andre land. I 1922 mottok Nansen Nobels fredspris blant annet for sitt arbeid med å hjelpe krigsfanger og flyktninger. Nansen har fortsatt en høy stjerne bland armenere og i Armenia det finnes det både gater og guttebarn som er oppkalt etter den norske polfareren.
En halv million greide å flykte, enten til Midtøsten, Europa eller USA. I dag bor flere millioner etterkommere av overlevende i andre land enn dagens Armenia. Armenias areal er langt mindre enn under deres storhetstid og landet har omtrent tre millioner innbyggere i dag.
Et omstridt folkemord
Få betviler at deporteringen og drapene på de mange hundre tusen armenerne i løpet av denne perioden fant sted. Likevel er det fortsatt uenighet om hendelsene skal omtales som folkemord. Per i dag er det bare et trettitalls land som har valgt å gjøre det. Norge er ikke ett av disse. Noen akademikere unngår også begrepet.
Flere armenere arbeider i dag for å rette søkelyset mot dette. Blant annet var den armensk-ættede kjendisen Kim Kardashian med på å legge press på representantenes hus i USA og i 2019 valgte de å offentlig fordømme hendelsene. I april 2021 brukte president Joe Biden betegnelsen folkemord da han omtalte hendelsene.
Tyrkia legger hardt press på land som omtaler hendelsene som folkemord. Myndighetene mener hendelsene var en konsekvens av krigen og at matmangelen generelt var stor blant alle folkegrupper i perioden. Det blir også hevdet at flere armenere skal ha samarbeidet med russerne.
Det er også flere eksempler på at tyrkiske myndigheter har gått langt i å hindre at hendelsene skal bli kjent, som da de i 2016 forsøkte å hindre at Hollywodfilmen «The Promise» skulle vises på kinoer rundt i verden. Filmen ble heller ikke vist på norske kinoer.
ARMENIA I FREDSPRISUTSTILLINGEN 2020
Da vi skulle lage Fredsprisutstillingen 2020 ønsket vi å vise hvordan mat blir brukt som våpen i krig og konflikt. Den anerkjente etiopiske fotokunstneren Aïda Muluneh fikk i oppdrag å lage en fotoserie med ti bilder som illustrerte ti ulike land og konflikter der mat har blitt brukt som et maktmiddel. Folkemordet på armenerne i 1915-1920 er en av dem. Bildet fra Armenia har fått tittelen "Et åpent sår". I videoen under forteller Aïda Muluneh mer om bildet.
Del: